HOMØOPATIENS VESEN

Er homøopati noe som bare hører til i fagkretser? Eller bør alle ha en forståelse av homøopatien? Jeg tenker det bør være av stor interesse i å grave litt dypere, for så å bli kjent med homøopatiens egentlige vesen. Apropos vesen: å befatte seg med homøopatien betyr å befatte seg meg den finstofflige verden eller den åndelige verden, altså den usynlige delen av f.eks. et mineral, en plante, et dyr eller et menneske.

For øvrig kan innholdet av denne artikkelen med fordel knyttes til min artikkel «Vi spiser informasjon» i HERBA Nr. 2, 2023.

«Helbredelseskunst»

Homøopati er en viten, en kunnskap som er tidløs, og som har en universell gyldighet. Det blir gjerne sagt at Samuel Hahnemann var oppfinneren av homøopatien, men noe slikt som homøopati kan ikke oppfinnes, den kan i beste fall gjenfinnes. Hahnemann har funnet homøopatien og har således formulert den fra 1796 og utover. Homøopatiens prinsipp bunner i et ur-prinsipp som er universelt: mikrokosmos er lik makrokosmos, alt henger sammen, alt er ett. Mange kjente navn før og etter Hahnemanns levetid som f.eks. Paracelsus, Goethe eller Steiner hadde en stor bevissthet om det oversanselige, som homøopatien i grunnen er.

Helt siden Hahnemann fant og formulerte homøopatien, har den blitt bekjempet. Og den bekjempes den dag i dag. Det er sikkert mange årsaker til det, men jeg vil tro at den «underlige» måten som homøopatiske legemidler blir fremstilt på (potensering), bidrar til kritikk og bekjempelse. Når noe ikke blir forstått og attpåtil befinner seg utenfor det medisinske,vitenskapelige dogme-bildet, er det ingen vei utenom å bekjempe noe som for all del ikke kan og ikke må være sant! Men homøopati står nettopp for det; den er «sann helbredelse». Den er en av de fåkunstene innenfor å helbrede. Det er verdt å tenke over hvordan vi bruker ord. Når vi er syke, ønsker vi å bli «friske» igjen. Vi har byttet bort uttrykket «å bli hel» til fordel for «å bli frisk». Bare i dette ligger så utrolig mye dybde, og forteller om vårt syn, om vår oppfatning av hva sykdom er.

Misnøyen vokser

Vi lever i en tid hvor den moderne medisin stadig vekk presenterer nye forskningsresultater som lover gull og grønne skoger, dvs. helbredelse, og den alminnelige lekmann blir gjerne positivt overrasket av slike tilsynelatende fremskritt. Samtidig finnes det stemmer som høylytt formulerer sin misnøye overfor en medisin som nærmest skryter på seg å ha løsningen på alt. Og antallet er økende av dem som setter sin lit til de gamle metodene til «Naturheilkunde» og homøopati, fremfor metodene til vår høy-vitenskapelige skolemedisin. Det er definitivt mange punkter som bør sees med et eller to meget kritiske øynene, slik som bivirkninger, symptomforskyvning, manglende menneskelighet og en enorm eksplosjon av kostnader innenfor helsesektoren, bare for å nevne noen. Dog det mest interessante er ikke de forskjellige kategoriene av kritikk, men at det oppstår kritikk i første omgang. Før en kritikk kan knyttes opp mot et tema, har det allerede oppstått en følelse om at noe er skikkelig galt. Til tross for at man overholder konsekvente retningslinjer for å bli frisk igjen, oppstår en følelse av at den valgte veien ikke fører frem til ønsket mål. Eller skulle en kanskje si: på grunn av at man har overholdt de konsekvente retningslinjene?

For å kunne forstå homøopatiens vesen må det samtidig også forstås hva sykdom er, slik homøopatien ser på det.

Mikrokosmos er lik makrokosmos

Paracelsus (1498–1541) sa følgende: «Det som tennene tygger på, er ikke medisinen. Ingen ser medisinen. Det er ikke skapningen, men det er kraften.» Dette utsagnet rommer i grunnen hele homøopatiens prinsipp.

Så hva går dette prinsippet egentlig ut på?

For homøopatien er, i motsetning til skolemedisinen, ikke materien, det stofflige av betydning. Et sykt menneske skal ikke bli hel (merk ordet «hel», istedenfor «frisk») gjennom et materielt legemiddel. For homøopatien vet at sykdom ikke ligger i det kroppslige. Symptomer som vi kaller for sykdom, tyder på en endring i bevisstheten, en endring på informasjons-nivå, en endring i den åndelige tilværelsen. Hverken et organ, en kropp eller en kroppsdel er syk. Det er bevisstheten, den åndelige verden som gjenspeiler seg i kroppen, altså i materien. Homøopatien vet at når et menneske er syk, så er det syk, i bevisstheten. Og dette gjelder for alle sykdommer.

Homøopatien skjelner ikke mellom forskjellige sykdommer, slik vi kjenner det fra den psyko-somatiske tilnærmingen til enkelte leger og behandlere, hvor bare noen symptomer blir tatt i betraktning slik.

Homøopatien interesserer seg for å hele bevisstheten til et menneske. Det betyr at det er en eller annen mangel i bevisstheten. Det gamle klassiske spørsmålet leger stilte før i tiden lød: «Was fehlt Ihnen», «Hva mangler du?» I dag spør legen derimot «Was haben Sie?», «Hva feiler deg/Hva har du?»

Det homøopatien ønsker å gjøre, er å «erstatte» mangelen med et middel.

Her er en viktig idé å ta med i betraktning, nemlig at «mikrokosmos er lik makrokosmos» som Paracelsus sa. Det vil si at mennesket er en forminskete utgave av naturen. Dette betyr at begge innehar de samme ur-prinsippene (= informasjon, en sjelelig del, eller sjelsandel). Det igjen betyr at hele naturen kan sees på som menneskets «reservedel-lager».

Det finnes ingen prinsipper i naturen som ikke finnes i mennesket også. Et mineral, en plante eller et dyr innehar alle de samme prinsippene som uttrykker seg i forskjellige skapninger eller gestalter.

Hvis det er en mangel i bevisstheten – i den åndelige verden – er det en logisk handling av homøopaten å finne dette prinsippet i naturen, som bare viser seg i konkrete manifestasjoner, dvs. som stofflig materie. Prinsippet må derfor løses fra den stofflige verden. Dette skjer gjennom potensering. Homøopatiens interesse dreier seg kun om sjelsandelen av mineraler, planter og dyr.

Naturen er giftig

Så å si alt i naturen er giftig. Det kan virke litt underlig, men også her hjelper Paracelsus med noen vise ord: «Det er dosen som utgjør giften». Jeg blir selvsagt ikke forgiftet av å spise en eller to løvetann, men om jeg spiser en hel haug av den, vil det før eller siden opptre et eller flere forgiftningsbilder, altså symptomer.

Potensering

Hva skjer så ved en potensering? La meg ta den giftige planten belladonna. Saften og en såkalt bærersubstans, som enten kan være vann, sukker eller alkohol, blir blandet i forholdet 1:9. Denne blandingen kalles for ur-tinktur, og ville fått påskrift D1. Videre tas det én del av tinkturen som blandes med 10 nye deler av bærersubstansen. På denne måten fortsettes potenseringen, eller dynamiseringen slik antroposofene betegner fremgangsmåten.

Tallene bak D-en (D står for desimal) viser hvor mange deler av bærersubstansen blandingen innehar.

En D30 f.eks. viser at andelen av bærersubstansen har et tall med 30 nuller.

Grensen mellom den stofflige og den ikke-stofflige verden

En homøopatisk substans med potensering D23 eller høyre har ingen stofflige elementer etter ur-stoffet igjen. Dvs. at i en belladonna D20 kan den stofflige andelen av planten fortsatt påvises, om enn meget svakt. For øvrig har Hahnemann bare jobbet med høypotensert homøopati. Selv en D200 er i den Hahnemannske verden ingen høy potens.

Jo høyre en potens er, desto større (mer hel) er andelen av den åndelige verden i substansen. Sjelsandelen løser seg mer og mer ut av det materielle fengsel som den stofflige verden er.

Det er her den vitenskapelige skolemedisin går til angrep på homøopatien. Hvor mange ganger har vi ikke hørt om at homøopatien bare er tull og på ingen måte kan fungere, nettopp fordi det ikke er noe ur-stoff å finne? Med andre ord: Homøopati er bare å spise noen små sukkerkuler, eller svelge noen harmløse vanndråper fra den lille doseringsflasken. Og faktisk har vitenskapen helt rett i det, men ...

Informasjon og bærersubstans

I dag snakkes det mye om informasjon, dog glemmer man at informasjon må være bundet opp til en bærersubstans. La meg gi deg følgende eksempler: Når du har lyst til å få mitt telefon - nummer, som ikke er en stofflig substans, må jeg binde denne informasjon opp til en bærersubstans. Jeg skriver altså ned mitt nummer på et stykke papir. Nå har du nummeret mitt. Hva gjør du så? Jo, du går med dette papiret til en ekspert som kan analysere papiret. Eksperten vil gi deg en utrolig nøyaktig beskrivelse av materialet, såpass detaljert at analysen til og med viser strukturen på molekylnivå. Du vet nå alt om strukturene på papiret, ja til å med fargen fra min kulepenn ble analysert. Men var det dette du var ut etter? Neppe! Du ville ha mitt telefonnummer, som er en informasjon, en idé, et prinsipp.

Men så kan jeg skrive noe helt annet på det samme stykket papir: et lite dikt, en kjærlighetserklæring eller noen banneord. Den stofflige analysen ville vært akkurat den samme som før, men informasjonene er forskjellige. Og det er dem det kommer an på.

Jeg vil tro at et nydelig dikt vil ha en helt annen påvirkningskraft på deg enn noen forferdelige banneord. Det er informasjonen, den åndelige verden som virker.

Et eksempel til: tenk deg at du har to bøker liggende foran deg. De er laget av akkurat det samme materialet, den samme trykksverten, samme antall sider etc. – alt er helt identisk. Den ene boka er Edda, og den andre er telefonkatalogen for hele

New York. Jeg vil tro at innholdet/informasjon i boken vil være avgjørende i forbindelse med dine valg om hvilken bok du ønsker å lese i, og ikke materialet. Det samme gjelder for alt annet: To epler som er helt identiske i det stofflige, har forskjellig finstofflig informasjon. Veldig tydelig blir det med musikk-CDer, de ser kliss like ut, men har forskjellig finstofflig informasjon a la Heavy Metal og Klassisk.

Disse eksemplene er beskrivende for hvordan den skolemedisinske forskningen, men også store deler av den alternative medisinen opererer. De forsker og søker svar i det materielle, i det stofflige, altså i selve bærersubstansen, og overser fullstendig det vesentlige: den finstofflige informasjonen. Slik har skolemedisinen rett, det er ingenting materielt å finne i homøopatiske substanser på D23 og mer.

Dette er ensbetydende med å undersøke symptomene, men ikke den åndelige tilstanden.

I dag finnes det allikevel metoder for å undersøke homøopatiske substanser. Dette skjer gjennom elektromagnetisk frekvensmåling. Graden av frekvensen er avhengig av potenseringen.

Slik har man f.eks. funnet ut at en D6 har en frekvens på mellom 270 Hz og 370 Hz. En C200 derimot ligger på mellom 9.000 Hz og 10.000 Hz. Potensering, eller dynamisering fører altså til en svingnings- og frekvensøkning.

Samuel Hahnemann

En ekte homøopat

Ordet homøopat stammer fra gresk og betyr «homeios» = lik og «pathen» = lide. |Og hva betyr det å være en homøopat? Hvilken «utdanning» tok Hahnemann og andre homøopater før i tiden?

Vel, de forgiftet seg selv. Homøopatene spiste så mye av en plante om gangen, til et eller flere forgiftningsbilder ble merkbare og synlige. Så var det om å føre nøyaktig protokoll, å skrive ned plagene. Men de stoppet ikke med beskrivelsen av å «bare» ha vondt i magen, de studerte meget nøye mange andre ting som var påfallende. Alt fra f.eks. hvor smerten i magen trekker hen – til venstre eller høyre siden, føler man seg varm eller kald? Har man lyst på mat eller ikke? Smaker det best med varmt eller kaldt vann? Er det mer behagelig å ha trange eller vide klær på seg? Er det lettere å sitte eller ligge? osv. Listen ble nokså lang.

Pasienten

Når pasienten oppsøker homøopaten, stiller han pasienten alle mulige spørsmål som ser ut til å ikke ha noen ting å gjøre med hans plager. Og mens

pasienten forteller, graver homøopaten i hukommelsen og notatene sine og finner ut at så å si de samme symptomene og lidelsene pasienten beskriver, opplevde han selv da han forgiftet seg med belladonna. Det betyr at pasienten trenger belladonna, ikke planten belladonna, men prinsippet, sjelsandelen av belladonna.

Det er verdt å se på strukturen av hendelsen!

Homøopaten, som er et friskt menneske, forgifter seg gjennom noe stofflig, i vårt tilfelle med belladonna, og slik «skrider han ned» i sykdommen, mens pasienten «skrider opp» fra sykdommen for å bli frisk (hel) igjen, gjennom sjelsandelen av planten. Begge prosessene er knyttet sammen i midten, gjennom akkurat samme substans som er gift og helbredelsesmiddel samtidig. Det greske språk har faktisk ett ord for dette: pharmakon – som betyr både «gift» og «helbredelsesmiddel».

Homøopaten blir med andre ord lik pasienten idet han forgifter seg selv og lider. Slik blir han legitimert til å hele den syke og er en «ekte» homøopat.

Konklusjon

Det som bør komme frem, er at homøopatien på ingen måte bekjemper sykdom/symptomer. Å gå i kamp mot sykdom betyr å gå i kamp mot seg selv.

I dag er det ikke bare skolemedisinen som bekjemper sykdom, men også mange innenfor den alternative medisinen, som til og med bruker homøopati som et slags kampmiddel. Vi har glemt at sykdom er noe helt individuelt. To mennesker med samme symptomer blir behandlet med samme medisin i dag, men sykdomsforløpet er forskjellig, dvs. det materielle (symptom) er helt identisk, mens det som mangler i bevisstheten, et åndelig prinsipp, er helt forskjellig mellom de to menneskene (jfr. Eksempelet med bøker og CDer). Det er ikke uten grunn at det ikke står noe annet på et homøopatisk middel, enn graden av potenseringen.

Homøopatien er universell, det betyr den kan anvendes på dyr på samme måte.

I den materialistiske verden vi lever i i dag, har vi blitt eksperter innenfor alle mulige teknologier, og vi er blitt rike på all den kunnskapen. Følgelig har dette gjort oss uendelig fattige i forståelsen av det vesentlige, den spirituell-åndelige-sjels tilværelsen.

Begynner man å forstå sykdom som slik man gjorde i gamle dager, vil man se på den som en velkommen mulighet til å regulere seg selv. Er ikke det påfallende at det ser ut til å være en sammenheng mellom å lide under en kollektiv åndelig fattigdom og antallet av syke mennesker i dag. Vi har aldri vært sykere enn i dag.

Om varsellampa i din bil hadde begynt å lyse rødt, ville du vel ikke skrudd den ut – bekjempet den, bare for å få den slutte til å lyse? Du ville vel ha funnet ut hvorfor den lyser, slik at det kan skje en regulering av ubalansen.

Jeg tror at forståelsen av homøopatien vesen som er så dypt og komplekst, vil føre oss mer og mer tilbake til Moder Jord, med en hverdag som forhåpentligvis vil bli preget av mer aktsomhet og ydmykhet overfor alt og alle igjen.

Forresten; et utrolig flott og beskrivende bilde på den åndelige verden er «Å betrakte løvetann» samt forsiden av HERBA Nr. 2, 2023.

www.eisenkraut.no

© bilder: Irena Kristin Zimmermann

05.12.2024