DET ØKOLOGISK- MENNESKELIGE FORFALL SOM FØLGE AV DEN ABSTRAKTE REDUKSJONISMEN

Kan naturfilosofien hjelpe oss ut av den transhumanistiske strømningen som vi allerede er blitt en del av?

«Håp er i virkelighet det onde, fordi det forlenger den menneskelige pinen.»

-Friedrich Wilhelm Nietzsche (1844–1900)

Jeg er født og oppvokst i Øst-Tyskland, i tidligere DDR. Da muren falt, var jeg 13 år. Gjennom hele oppveksten var mitt største ønske å komme meg ut av det gigantiske fengselet. Da den 09.11.1989 «porten til friheten» åpnet seg for oss østtyskere, var vi alle i en tilstand som vanskelig kunne settes ord på. 40 år med kommunistisk diktatur var over, og håpet om en lys fremtid blomstret i oss alle. Med årene som gikk, forsvant dette håpet mer og mer.

I dag ser de fleste tyskere at «takket være» Angela Merkel og hennes bevisst ødeleggende politikk for Tyskland, er Europas største økonomi nå i fritt fall. Flere og flere har begynt å se det større bildet bak dagens situasjon. Og de ser bl.a. at perioden fra murens fall til dagens forfall er bare en liten pusle prikke i den store helheten. Så er det om igjen å se hva som ligger bak den store helheten. Da kan det bl.a. hjelpe å vite at fru Merkel hadde en viktig rolle som «Stasi-Spitzel» i DDR. Tilfeldighet? Neppe! «Ingenting bare skjer i politikken. Hvis noe skjer, kan du være sikker på at det ble planlagt slik», vet Franklin D. Roosevelt (1882–1945) å fortelle. Min bakgrunn og kjærligheten til naturfilosofien og det biodynamiske gjør at jeg har lært meg å se forbi overflaten, eller kanskje riktigere sagt, jeg prøver å se bak fenomenene, prøver å være bevisst på at alt i naturen er besjelet, har sjel. Jeg har begynt mer og mer å ta i bruk sansene mine, noe som til gjengjeld har ført til et skarpere blikk sammenlignet med årene før min politiske oppvåkning i 2015.

Derfor kan Nietzsches innledende ord virke nokså triste og mørke, men vi få se om det ikke vil bli et annet utfall i slutten av min artikkel: en løsning som er vår vei ut av det kommende teknokratiet.

Min ærlige opplevelse

Går vi bevisst gjennom hverdagen med alle våre natur-gitte sanser vidt åpne, er vi vitner til en tragisk utvikling. Stress og uro med en aggressiv grunntone henger over menneskene som en mørk og tung sky. Med hodet fremoverbøyd stirrer tomme blikk ned på smarttelefon-skjermen displayet. På jakt etter de nyeste trendene og den siste kjendis-sladderen, dypt fordypet i en verden av apper og sosial media, skrider menneskene nærmest som robot-maskiner gjennom gatene. Øynene som er porten til vår sjel, ser ut til å ha mistet livsgnisten. Uttrykkene i ansiktene snakker samme språk. Vi har blitt så utrolig rike på all slags tekniske oppfinnelser og på et materielt overflod som aldri før i historien. Samtidig har vi blitt så uendelig fattige på det som er helt essensielt, og som utgjør oss som levende vesener: den sjelelig-åndelig tilværelsen.

Strukturene av de ikke biodynamiske sitronene viser til mye klumpete grovhet, mange hull med hakkete komponenter. Strukturene av de biodynamiske sitronene begeistrer oss med et fyrverkeri av friskhet og vitalitet. Her spirer, blomstrer og flyter skjønnheten. De karakteristiske buene minner oss om sitronens «Schwung» og «Heilkraft». Kilde: «Die unsichtbare Kraft in Lebensmitteln», A. W. Dänzer

Jeg spør deg:

Når har du siste gang trykket på «Stopp-Knappen»? Logget deg av den digitale verden, lagt fra deg mobiltelefonen, skrudd av TV-en og radioen, dratt de små mikrobølgeovn– ear-pods– ut av ørene dine og skrudd av tanke- og bekymringsbryteren i hodet? Eller sagt med andre ord: når dro du «ut stikkontakten» sist og tok deg med ut i skogen for å sette deg under et tre, med ryggen godt lent inn mot det og lot tankene fare? Og bare filosoferte i vei, over hva liv og livskraft og fenomenene bak fenomenene egentlig er? Når har du sist vandret gjennom naturen, nærmest som en naturfilosof og stilt deg undrende til bl.a. følgende:

Hvorfor blir de bittesmå morgendugg-dråpene ikke «offer» for gravitasjonen og faller av gress-strået? Hvorfor faller de først av når sola varmer dem? Hvorfor blir det kaldere jo høyere vi klatrer opp på fjelltoppen? Burde det ikke bli varmere fordi vi nærmer oss sola mer og mer? Hvorfor stiger kaldt vann opp og nærmest borer seg gjennom stein og jord, slik det er ved en kilde? Hvorfor står ørreten fortryllende rolig i en nokså fossende fjellbekk? Hvorfor klarer humla å lette og fly med de tynne, små vingene, noe som fysikalsk sett ikke skulle være mulig, utfra dens tunge kropp? Og sist, men ikke minst, et spørsmål som den dag i dag er ubesvart fra hele vitenskapen: hvordan kan det ha seg at «der flüssige Geist»– «den flytende ånd», vannet, har bortimot hundre anomalier, dvs. kvaliteter som ikke skulle vært mulig forklart med den naturvitenskapelige forståelse? Og uten den anskuelige mengden med naturvitenskapelige avvik, ville livet på Moder Jord ikke vært mulig.

Lignende spørsmål har den store vannforskeren Viktor Schauberger (1885–1958) stilt i sin bok «Unsere sinnlose Arbeit» (1933), «Vårt meningsløse arbeid». Han påpekte fraværet av evnen til å stille de riktige spørsmålene fra vitenskapelig hold.

Er det kanskje på tide å stille seg spørrende til både naturvitenskapen og fenomenet som heter liv?

Naturvitenskap

Med René Descartes (1596–1650) og Isaac Newton (1642–1726) har vi, i renessansen, to av de mest sentrale representantene for naturvitenskapen, som i tillegg også går under kategorien rasjonalisme. Descartes blir gjerne fremhevet som grunnleggeren av både den moderne filosofien og matematikken. Han og Newton sto for et mekanistisk verdensbilde som er et materialistisk og deterministisk syn på verden. Det hevdes at materien, som menneskene kan erfare gjennom sine sanser og utforske gjennom vitenskapelige undersøkelser, er det eneste som eksisterer, og at alt som skjer i naturen, også menneskenes handlinger, er bestemt av ytre og indre årsaker, og at det derfor ikke fins fri vilje.

I sin tid var Descartes én av de første som skar opp hunder i levende tilstand for å studere fordøyelses systemet, og for å bevise at dyr bare er materielle automater med kun instinkter, uten følelser, bevissthet og forstand. De øredøvende skrikene hundene må ha gitt fra seg, sammenlignet han med støyen fra et stort urverk. Dette er rasjonalisme på sitt «beste»: en strømning som baserer seg på bare forstand og tenkning som hoved forutsetning for erkjennelse. Det empiriske og sanselige, det å erfare og sanse blir dermed utelukket som erkjennelsesform.

I slutten av opplysningstiden brukte katolske tenkere rasjonalistiske metoder for å konstruere komplekse doktrinesystemer ut fra dogmer. Slike doktrinesystemer har gjennom tidene blitt mer og mer avanserte, slik at vi i dag blir styrt av komplekse teknokratiske, transhumanistiske systemer (politikk, banker, helsevesen osv.) som har sitt opphav i den abstrakte reduksjonismen.

«Hvis vi snevre inn vår blikkvinkel slik at vi fokuserer kun på en abstrakt, livløs detalj i naturen, og dermed utelater resten av helheten i vår betraktning, vil dette ha ødeleggelse som følge. Når vi utelater det levende og kun fokuserer på uorganiske sammenhenger som vi samtidig erklærer som det reale, det ekte, vil maskin-byen: «smart city» bli vår skjebne. Ingen moral eller bioetikk kan stoppe denne egendynamikken, bare et substansielt utvidet perspektiv på helheten i natursammenhengene.» (Jochen Kirchhoff, *44, tysk filosof– fra foredraget «Goethe als Naturphilosoph»)

Kilde: «Die unsichtbare Kraft in Lebensmitteln», A. W. Dänzer

Kilde: «Die unsichtbare Kraft in Lebensmitteln», A. W. Dänzer

Naturfilosofi

De mest sentrale skikkelsene i renessansen som ansees som banebrytende innen naturfilosofi, er Jakob Böhme (1575–1624) og Giordano Bruno (1548–1600). Brunos dristige syn på kosmologien førte til at han ble henrettet, brent levende, i Italia i 1600. Bruno argumenterte bl.a. for et kosmos som i sin helhet er levende og en altomfattende verdens sjel. Alt har ånd og dermed også bevissthet, om det være seg et dyr, en plante, en stein eller et bitte lite støvkorn.

De to var til stor inspirasjon for bl.a. Johan Wolfgang von Goethe (1749–1832), Friedrich J. W. Schelling (1775–1854) og Novalis (1772–1801).

Fellesnevneren for de tre er fenomenologien. Fenomenet, altså selve foreteelsen, skal alltid betraktes i sin helhet. Videre skal man se bak fenomenet. Hvilken livskraft skaper de utallige formene i vårt univers?

Forståelsen er at det er objektive ideer, arketypiske «Gestaltkräfte», som ligger til grunn for de enkelte detaljene. Og gjennom detaljenes altomfattende helhet kan detaljene igjen utledes.

Især Goethes arbeid som naturfilosofisk forsker påvirket i stor grad Rudolf Steiner (1861–1925). Han utvidet den «Goeth’sche» måten å jobbe på som naturfilosof. Takket være Steiners iherdige arbeid for den antroposofisk-naturfilosofiske forståelsen, er det i dag blitt mulig å vise kvaliteten av biodynamiske livsmidler vs. konvensjonelle næringsmidler med hensyn til fyllstoffer, i form av en helt spesiell bilde-skapende metode. Dette skjedde i tett samarbeid med det biodynamiske landbruket, som Steiner grunnla som den første retningen innen alternativt landbruk noensinne.

Reduksjonistisk, abstrakt syn på mat

Den ødeleggende, reduksjonistiske strømningen finner vi selvsagt også i vårt språk. Det som vi i dag bare kaller for «mat», omtalte man før i tiden for «livsmiddel» og/eller «føde», noe som er ganske dypt beskrivende. Vi bør nok skjelne mellom livsmidler, næringsmidler og fyllstoffer. Hva skjer så med oss når vi i en ubevisst hverdag omtaler det som skal fø oss med liv, er mishandlet med ord? Jeg er klar over at det er et sterkt uttrykk: «å mishandle». Viktor Schauberger snakket i sin tid om at vi med den mekanistisk eksplosive teknologien voldtar vårt aller viktigste livsmiddel, vannet. Som vi vet, er alle våre handlinger og ord vi bruker, et resultat av vår sjelelige og åndelige tilværelse, som i sin helhet utgjør vårt nivå av bevissthet. Vårt indre liv speiler seg med andre ord i den ytre verden: mikrokosmos er lik makrokosmos.

På hvilken måte har nå våre livsmidler blitt redusert til bare mat? Eller spurt på en annen måte: hva er viktig for folk flest, for ernæringsfysiologer, for legestanden, for alternative behandlere m.fl.? Vel, det er det fysiske og kjemiske aspektet, alt som kan måles og veies. For å vurdere hvor sunt et produkt er, orienterer man seg etter dets kjemisk-stofflige sammensetning. Så kan man f.eks. føre detaljstyrt statistikk om de forskjellige innholdsstoffene, som f.eks. vitaminer, enzymer, proteiner, karbohydrater, fett og mye annet. Detaljer skal altså representere helheten. Så vet vi imidlertid siden Aristoteles (384 .Kr–322 .Kr) at «Helheten er mer enn summen av delene».

I tillegg er det interessant å vite og forstå at alle organiske stofflige sammensetninger er strukturer med de samme kjemiske forbindelsene: C-O-H-N– såkalte hydrokarbonforbindelser. Mineraler og sporstoffer er unntatt, da hvert enkelt mineral kan vise til dets egen kjemiske formel/forbindelse (jfr. Magnesium: Mg, jern: Fe, natrium: Na osv.) Derfor innehar mineralene en helt essensiell oppgave og betydning: ikke bare for vår kropp, men i aller høyeste grad for vår åndelige tilværelse. Det er kjent at mineraler er våre åndelige antenner, som igjen er våre forbindelser til planetsystemet (jfr. mars - jern - brennesle). Dvs. mineralene har bl.a. oppgaven som kommunikasjonsmiddel. Paracelsus (1493–1541) var i sin tid meget tydelig på mineralenes evne å «sanse» det planetarisk-kosmiske.

Så kan vi stille oss følgende spørsmål: hva er konsekvensene av demineraliseringen som har pågått i snart 300 år? Det er selvsagt mange konsekvenser av dette, men helt spesifikt når det gjelder temaet «kommunikasjon» kan vi si følgende: når det er kronisk mangel på mineraler, blir vår kommunikasjon med planetsystemet/universet, som tilsvarer den åndelige kommunikasjonen, meget utfordrende og til syvende og sist kanskje umulig. Dette medfører igjen at den mellommenneskelige kommunikasjonen blir mer og mer utfordrende, noe som i siste omgang vil føre til komplikasjoner med vår egen indre kommunikasjon som bl.a. innebærer stoffskifte, lytte til intuisjonen (=magefølelsen) m.m.

Kilde: «Die Geheimnisse des Wassers. Neueste erstaunliche Ergebnisse aus der Wasserforschung», Bernd Kröplin, Regine C. Henschel

Kilde: «Die Geheimnisse des Wassers. Neueste erstaunliche Ergebnisse aus der Wasserforschung», Bernd Kröplin, Regine C. Henschel

Kilde: «Die Geheimnisse des Wassers. Neueste erstaunliche Ergebnisse aus der Wasserforschung», Bernd Kröplin, Regine C. Henschel

Vann

Det mest hemmelighetsfulle og mystiske element på Moder Jord må være vannet. Den stadige tilgang til kjøkkenkrana og askevann har gjort at vi tar verdens eldste «Heilmittel» for gitt. Det er en selvfølge å ha vann tilgjengelig døgnet rundt. Vi drikker det, vasker oss, og bruker det ellers til alt annet hvor det måtte trengs.

Vann er for de aller fleste bare H2O, en kjemisk formel som ikke forteller oss noe om vannets levende tilstand. Vi har redusert vann til H2O, en kjemisk-stofflig «dings», og er ellers bare opptatt av at det skal være kjemisk-klinisk rent for forurensninger. Med andre ord vi er opptatt av å drikke dødt vann.

Vann har i alle tider vært et symbol på sjelen. Språklig er denne forbindelsen gjort godt rede for i Brødrene Grimms etymologiske ordbok for det tyske språk. Tysk: Seele (sjel) finner vi igjen i tysk: See (sjø). I tillegg blir vannet omtalt som «flytende ånd» som jeg nevnte ovenfor. Det blir altfor tydelig at dette hemmelighetsfulle elementet er dypt knyttet til den ikke-stofflige verden.

Har du noen ganger følt at du bader i noe livløst, noe dødt, når du lar deg omfavne av det bølgete våte?

Liv, bevegelse og vann er uttrykk for en kontinuerlig bevegelsestilstand og transformasjon, både inn- og utvendig. Også plantesaft og blod flyter akkurat som vann, dvs. at det er de samme livskreftene som opererer. Schauberger kaller disse kreftene for levitasjon: det motsatte av de ødeleggende eksplosive kreftene som hele vårt teknologiske fremskritt styres med.

Hvordan kunne man komme på ideen om at vårt viktigste livsmiddel, som produserer utallige livsformer på planeten vår, er livløs? Hadde vannet bare vært det sterile, destillerte H2O, som vitenskapen gjerne vil ha det til, hadde det vært gift for alt liv, for alle levende vesener. Sterilt H2O er umodent vann som har «en syk sjel og en syk ånd» og kan bli «livsfarlig for oss» (Schauberger). Et slikt umodent vann oppfører seg som en vampyr, det bare tar, men gir ingenting. I dag vet vi at et slikt vann i lengden vil være skadelig for våre organene og vel så det.

Dessverre faller i disse tider de aller fleste for angstpropagandaen om «farlige stoffer» i vann. Ur-fenomenet vann som i alle tider har vært i bevisstheten til mennesker som en helbredende kraft, har på en abstrakt måte blitt redusert til en materialistisk, kjemisk masse uten sjel og ånd– uten liv.

Hva kan være løsningen?

Den sterkeste fundamentale faktoren i vår tid ser ut til å være den abstrakte naturvitenskapen. Vår trang etter å eliminere, etter å redusere, bunner i en ødeleggende prosess som synes å være ustoppelig.

Goethe, som var en eksellent eksperimentator, advarte gang på gang om at vi ikke må miste oss i det teoretisk-abstrakte og gjøre dette til en realitet. Vi må aldri fjerne oss fra fenomenet, fra den ideen som ligger bak fenomenet, som er grunnlaget for fenomenet. Fortsetter vi å grave mer og mer i naturen, ja graver i alt, og stykker opp alt som vi kommer over, i biter og enda mindre biter, vil dette ende i dogmatisme. Hypoteser vil bli til realiteten:

«Hypoteser er stillas som man setter opp foran et bygg og tar ned igjen når bygget er ferdig. De er uunnværlige for arbeideren, men stillaset må ikke bli til selve bygget.»

(Goethe fra «Farbenlehre»)

Vi må bli som barn igjen. I kraft av sin nysgjerrighet spør de utrettelig «hvorfor». Det å filosofere er i grunnen ikke så mye annet: det er å evne å stille spørsmål på et dypt sjelelig-åndelig nivå. Forutsetningen for dette bør imidlertid være nysgjerrighet, noe som nesten har gått tapt i vårt samfunn. Nysgjerrigheten overfor alle uforklarlige mysterier livet har å by på.

Og sist, men ikke minst trenger vi å bli modige igjen: modige til å stille de riktige spørsmålene. For det er bare med rak rygg, en ærlig oppriktighet og med den riktige porsjon av ydmykhet vi kan nærme oss det sannferdige om naturens hemmeligheter, og dermed også om det mest vidunderlige på vår jord: liv– i alle dets former og fasetter.

Når man har forstått hva håp faktisk er, kan man leve ut drømmene sine og nyte det vidunderlige livet i all dets prakt og skjønnhet. Håpet og fremtiden ligger i naturen og dens prinsipper, og ikke i politiske retninger. For oppgaven til politiske partier er splittelse, som ordet «parti» tydelig forteller. (Engelsk: «part»: en del.) Jo flere partier som finnes, jo større er splittelsen, og jo større er avstanden til helheten, til den naturlige kosmiske ordningen som vi er underlagt.

Det virkelige håpet ligger altså i det biodynamiske som bunner i naturfilosofien. Under disse omstendighetene, vil jeg si, blir det helt åpenbart at sitatet til Nietzsche mister dets mørke og tyngde.

De avsluttende ord ønsker jeg å gi til den enestående, men mest undervurderte naturfilosofen fra nyromantisk tid, Friedrich J. W. Schelling:

«Naturen skal være den synlige ånden, ånden skal være den usynlige naturen.»

25.02.2026